childrencomecry

Jeg bodde hos ei venninne i påsken, noe som var utrolig kos! Føltes bra å komme seg ut av mitt eget hus for en gangs skyld. Det ble mye snacks, alkohol og "festligheter" kan du si ;) . 

Bildene er venninna mi sine. Hun laget alt det bare for min skyld. Engelen <3

Det har nå gått en liten stund siden jeg blogget sist. Noe jeg beklager sterkt... Jeg har mye å skrive om, men hendene mine presterer ikke å imøtekomme ønskene mine. Så ja...beklager igjen. 

 Slenger inn et "klassisk" svart-hvitt/duckface/web-cam bilde av meg enn så lenge. Et bilde jeg ikke har sladdet, faktisk!

Jeg ser på badevekta at jeg gradvis blir mindre og mindre. Kragebena blir tydeligere, og hoftebena står for tur. Er jeg i det hele tatt glad for det? Vet ikke...Klarer ikke å bestemme meg. 

Bildet er av meg.

Jeg har ikke så mye å blogge om...Ikke i kveld... Men jeg har lovet meg selv at jeg skal skjerpe meg i år med bloggingen, bli bedre og skrive oftere. De få innleggene jeg har på bloggen, handler for det meste om hvordan jeg har det med meg selv på både godt og vondt. Tenkte Jeg skulle bare skrive litt om mine såkalte "teorier", noe som ikke involverer akademiske tilstander og finurligheter i det hele tatt, men heller mitt (forvrengte) syn på hverdagen.

- Jeg "krangler" med meg selv om den minste ting det burde gå automatikk i. For meg er det å kjøpe noe på butikken en lang prosess, og jo lenger "krangelen" med meg selv varer - jo større sjangs er det for at jeg blir utmattet og ender opp med ingenting.

- Når jeg i det hele tatt har kommet til det stykket at jeg har bestemt meg for hvilken ting jeg skal kjøpe, ender det bare opp med at jeg står der som en idiot for jeg vet ikke om jeg en gang kan stole på meg selv angående valget mitt...

- Jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg har et sunt kroppsbilde; der jeg hverken trenger å føle skyld etter et måltid eller trene mer enn nødvendig for å ha det bra. Sannheten er at jeg aldri har hatt et sunt kroppsbilde, og derfor er mat et innviklet tema. Jeg sier hele tiden "Nå skal hjem til middag", selv om jeg vet veldig godt at den "middagen" bare er tull.

- Jeg er på mitt mest sårbare under et måltid... Jeg blir så forbanna følsom at det er direkte idiotisk, og kan ende opp med å gråte bare noen stirrer for lenge på maten min. Jeg har forresten ikke anlegg for å bli "syltynn" selv om jeg veier 50kg. Ei som gjerne er 10cm høyere enn meg, og som kan veie 20kg mer enn meg, kan fortsatt se "tynnere" ut enn det jeg gjør... Brystkassa mi er enorm (da er det ikke snakk om pupper). Det er i hvertfall slik jeg tenker.

Dette er bare litt om hvordan det er å være meg... Ikke at det trenger å høres så ekstremt fælt ut, men i lengden er det desverre ganske slitsomt...

Kjenner noen seg igjen?

Nå sitter jeg her, igjen. På bordet foran meg ligger en bunke blanke ark... "Alle skisser SKAL leveres på torsdag!" fikk vi beskjed om. "Klarer dere ikke det, så er det bare å ryke og reise!"... Ingen spørsmål ble stilt, i hvertfall ikke fra min side. Jeg vet når jeg har tapt.

Jeg var som åttende klassing, den desidert flinkeste i mange fag. Jeg og ei venninne. Vi konkurrerte mot hverandre hver gang det var viktige poeng og karakterer med i bildet. Det holdt meg liksom "oppe". Men til syvende og sist kunne ikke engang konkurranseinstinktet mitt holde meg gående, og jeg bukket under for den psykiske helsen min og det som verre var. Jeg gikk kun på skolen om tvunget til det. Synd. Jeg gikk glipp av mer enn det jeg kunne forestille meg... Vennskapet mellom venninna mi og meg styrtet i samme tempo som lidelsen min. Igjen, synd synd synd...

Så her sitter jeg da, med arkene foran meg, og lurer på hvor i helvete år og vett forsvant hen.

 
Bildet er av malesakene mine...

Med jevne mellomrom...glipper livet litt etter litt, til det forsvinner foran øynene dine...Aggresjon, depresjon, sykehus, psykehus, institusjon, frustrasjon...Faen! Hvor ble det av solskinnsdagene igjen?

Jeg blir så paranoid av å tenke på at jeg fortsatt er i stand til å stå oppreist, i stand til omgjenge meg andre mennesker, smile og ha det "bra". Jeg kunne levd hele livet mitt uten disse...hva jeg nå enn kan kalle det, "periodene mine"? Faen ta! Abstinensene tar livet av meg! Er jeg syk? Er jeg psyk?

Foto: http://www.kfotot.blogg.no

Jeg slettet de andre innleggene mine. Vet ikke riktig hvorfor, men det føltes bedre akkurat slik. Jeg har en vond uvane med å sette opp vegger, for så å rive dem ned igjen og gjenta sirkelen gang etter gang. Ble bare så innmari lei det stereotypiske "fjortis" blogg språket jeg brukte med mye dritt og lite personlighet, og det er absolutt ikke slik jeg er. Jeg har begynt å skrive  bloggen slik som jeg snakker i virkeligheten, defensivt og mumlende...  De aller fleste vet ikke at jeg tegner, og jeg er nok litt over gjennomsnittet flink også. Jeg skal i hvertfall begynne å legge ut tegningene mine på ett sted, slik folk har en oversikt over arbeidet mitt, og at det ikke bare flyter til helvete slik som tegninger oftest gjør...(?)

Jeg skal virkelig gi faen denne gangen, og glo i én retning. Er skikkelig drittlei av visse aspekter hverdagen har å by på, og kom ikke her å si at du ikke kan si det samme for det er en løgn. Det er forresten ikke noe forbud mot "grining" eller furting, så du kan ikkke be meg holde kjeft (eller slutte å skrive piss). Jeg vet at det er virkelig ikke mer synd på meg selv enn det faktum at  jeg har en dårlig kveld, så det trenger du ikke å minne meg på. Takk skal du ha!

Fin.